AM kringkastere 1923 -2016. Historikk over norske AM-sendere FM og TV hovedsendere 1954 - 1999. Frekvenstildelinger 1924 - 1979
AM kringkastere 1923 -2016.
Historikk over norske AM-sendere
FM og TV hovedsendere 1954 - 1999.
Frekvenstildelinger 1924 - 1979
Kringkastingen i Norge ble til å begynne med foretatt av private selskaper med konsesjon fra det Norske Handelssepartementet. Alle fikk konsesjon på 5 år, men samtlige konsesjoner ble sagt opp 11. juni 1930. Likevel tok det ca 3 år før Staten overtok kringkastingen fra og med 1. juli 1933 (NRK). Konsesjon ble utdelt til totalt 4 private kringkastingselskaper:
Fikk konsesjonstilsagn 21. november 1924 og ble konstituert 12 februar 1925 etterat aksjekapital på kr. 350.000 var i havn. 4. april 1926 ble konsesjon mottatt for sending først i en radius av 150 km fra Oslo. Men fra april 1928 ble denne utvidet til å gjelde hele Syd-Norge opp til og med Nord-Trøndelag pluss Bodø med 75 km radius. Forutsetningen for utvidelsen var at selskapet satte opp kringkastere i Kristiansand, Stavanger, Trondheim og Bodø. Unntatt var konsesjonsområdene til Bergen og Ålesund kringkasingselskaper. Totalt bygget selskapet 10 sendere: Oslo, Hamar, Fredikstad, Porsgrunn, Notodden, Rjukan, Kristiansand, Stavanger, Trøndelag og Bodø. Ved overføringen fra Oslo til relestasjonene ble det benyttet ordinære telefonlinjer. Tromsø-selskapet benyttet ikke linjeoverføring, men radio. Overføringen av musikk ble mindre bra ved linjeoverføringen, da dype og lyse toner ble borte på veien. Der var spesielt pupiniserte telefonkabler ut fra Oslo som kuttet tonebildet. For å rette på dette ble programoverføringen fra Oslo til Drammen, Lillestrøm og Ski i 1926 lagt over på målekjernen i telegrafkablene, kvaliteten ble da straks bedre. Selskapet ble innløst av NRK 1. juli 1933 for kr. 488.000,-.
Ble konstituert 20. januar 1926 med aksjekapital på kr. 170.000. Standard Electrik fikk levere senderen mot at de tegnet 1/7 av aksjekapitalen. Fikk 19. mars 1926 konsesjon på Bergen by med en radius på 150 km pluss litt av Sogn og Fjordane fylke som lå innenfor 150 km fra Bergen. Selskapet ble innløst av NRK for kr. 35.000,-.
Fikk konsesjon i 16. november 1926 for Tromsø by med radius 25km. Aksjekapitalen var på kr. 20.000. Hadde sommeren 1927 ca 600 lisensbetalere. Selskapet ble innløst av NRK for kr. 22.000,-.
Fikk konsesjon 17. februar 1927 med konsesjonsområde Sunnmøre og Romsdal og delvis Nordmøre. Aksjekapitalen var på kr. 16.600. Kringkastingsselskapet benyttet Telegrafverkets kystradiostasjon "Ålesund Radio" som også sto for tekniske materiell som var nødvendig for bruk av senderen som kringkastingsstasjon. Studio var på loftet i Kipervikgata 9 (senere flyttet til 3. etasje). Til å begynne med var det sendinger 5 dager i uken, men fra slutten august 1927 var det sendinger i gjennomsnitt 3 timer hver dag. Sendingene var som regel om kvelden med mye relésending fra Oslo på tildels dårlige telefonlinjer. Årsaken til relésending kun om kveldene var billigere rikstelefonlinjeleie, dagleie hadde selskapet ikke råd til. Lokalsendingene besto blant annet av værmelding, fiskerimeldinger, sang, foredrag, språkundervisning på tysk, fransk og engelsk, grammofonmusikk samt barnetime på søndager. Selskapet hadde ved utgangen i mars 1927 949 betalende lyttere, noe som økte til 1557 ved utgangen av året. Selskapet ble innløst1. juli 1933 av NRK for kr. 1.000,- samt kr 5000 for diverse studioinventar. Aalesund Kringkastingsselskap ble avviklet på ekstraordinær generalforsamling 20. september 1933.
Telegrafverkets radiostasjon (kombinert Telefunkensender for telegrafi og telefoni på 350W) med forsøksdrift i Korsen ble offisielt tatt i bruk som kystradiostasjon med navnet Ålesund Radio 20. juli 1925 (for meldinger til fiskeflåten). Radioentusiaster mente at senderen brukes til mere enn meldinger til fiskeflåten og alt våren 1925 kom en forsiktig form for lokalkringkasting i gang etterhvert med gudstjenesteoverføring hver søndag, underholdningsinnslag og folkeopplysning. Alle sendingene gikk til å begynne med direkte på lufta fra kontoret til telegrafbestyrer Fredrik Holst. Dette var ikke helt ideelt og våren 1926 flyttet studio lokalet til Nedre Sandgate 40. Aalesund Radiolag ble stiftet 3. november 1925 med formål å starte en permanent lokalkringkaster med relésendinger fra Oslo og Bergen.
I 1923 holdt et par 15 års gamle gutter i Drammen (Birger Holth og GunnarW.Bergstrand) på å lage egenproduserte radioer for salg. Men da Telegrafstyrets prøvesendinger (i Oslo) ble lagt ned i oktober 1923 stanset salget av deres radioapparater og derved inntektene. Men guttene visste hvordan sakene skulle ordnes. De bygget sin egen sender og sendte ut egne programmer, med den følge at salget tok seg opp igjen. Senderen kom på lufta i desember 1923. Først var senderen utstyrk med to stk Philip DII rør som var beregnet for mottaking. Raskt ble senderet økt til 8 stk DII i parallell. Guttene averterte i byens avis med salg av "3 lampers mottakere" undertegnet Holth & Bergstrand, Eliesonsgate 1, Strømsø. Alle inntektene gikk med til å finasisere senderen. Den 11. januar 1924 ble "Drammens Radio" åpnet med opplesning og trekkspillmusikk. Den fortsatte med sendinger hver kveld bl. a. med korte taler, sang (Drammens Sangforening), opplesning og musikk. Hver sending ble avsluttet med "Ja, vi elsker" og til slutt "God natt alle sammen". Guttene dannet også eget radioorkester bestående av skolekamerater i 14-15 års alderen. Drammen jazzband kalte de seg. Birger greide oså å få Pellerins Margarinfabrik til å reklamere for sine varer. Han fikk betaling i margarin som han solgte til sin far. Drammens Tidende støttet også opp om byen foretaksamme gutt og skrev flere positive artikler om radiosendingene. Senderens rekkevidde var ikke så stor, men ble bl. a. hørt i Oslo. Senderen var selvfølgelig ulovlig og den 22 februar 1924 fikk Drammens politi anmodning av telegrafvesenet om å stoppe "Deammens Radio. En skal også huske på at på denne tiden var enhver radiolytter lovbryter ved at staten hadde enerett til å benytte apparater til "opfangelse av trådløs telegrafi og telefoni". Tillatelse til å "sette op og benytte radiomottagerapparater" ble ført gitt Telegrafstyret 7. juli 1924. Først i november 1924 begynner Telegrafstyret igjen sine prøvesendinger igjen i Oslo og fra og med 15. desember med ordinære sendinger.
Senderen var hjemmebygd og besto av 8 stk Philips rør DII i pararallell som ga ca 20W sendereffekt. Rørene ble glødet med 6V bly akkumulator og høyspenningen på 240V besto i 4 stk Hellesens 60V batterier i serie. Til å begynne med ble frekvensen på 870kHz (345m) benyttet, men skiftet etter kort tid til 770kHz (390m). Senderen sto på Birger Holths soveværelse i Eliesons gate1. på Strømsø. Her finner du skjema til senderen.
Akademisk Radioklubb (ARK - med kallesignal LA1K fra april 1926) besluttet å lage Trondheims provisoriske kringkastingstation i forbindelse med Radioutstillingen i Trondhjem den 30. januar til 7 februar 1926. Klubben hadde hverken komponenter til senderen eller mikrofon med tilhørende forsterker. Lamper (rør) ble lånt av Philips, Marconi-Sykes mikrofon og mikrofonforsterker fra Telegrafvæsenet, transportabel antennemast fra de militære myndigheter og antennetråd fra Trondhjems kommunale Elektrisitetsværk. Ellers ble det brukt alle mulige og umulige deler som for det meste slett ikke kunne tenkes anvendt i en kringkaster. Senderen ble montert på Fysisk og Elektroteknisk Institutt på NTH. Senderen var en Hartley type med Hiesings modulasjonssystem. Avstemmingen ble foretatt ved hjelp av en kondensator i oscillatorkretsen til resonans med antennekretsen. Som oscillatorrør ble benyttet Philips type Z4. med 50V på gitteret uten gitterlekk og kondensator. Anodespenningen var ca +2500V på både oscillator og modulator. 2500V likestrøm ble skaffet av 3 stk seriekoblede likestrømsgeneratorer. Modulasjonsrørene var 2 stk Philips Z3 i parallell med -15V på gitteret. LF-signalet ble forsterket i en transformatorkoblet rør av typen LS5, med +300V anodespenning og -30V på gitteret. Senderen ga ca 5A antennestrøm med ca 100W output på 811kHz (370m). Antennen var av L-type, 80m lang og høyde på 20m. Jordplanet var noe spesielt, men var meget effektivt: 2 stk 120m lange parallelle tråder i 25m avstand 2m over bakken symetrisk med antennen.For å monitorere modulasjonen ble det benyttet et Småen krystallapparat med hodetelefoner. Senderen hadde god rekkevidde og det kom inn bl.a. 25 lytterrapporter fra Sverige og 12 stk fra Storbritannia. Her finner du skjema for senderen.
Den første - riktignok ikke offisielle - kringkaster i Tronhjem åpnet i januar 1926. Det var 4-5 studenter ved Høyskolen (hvorav undertegnede var en) som i forbindelse med en utstilling for å stimulere interessen for en egen kringkaster for Trondheim, fikk satt sammen en sender og et studio, og drev en regulær kringkasting i noen uker. Måten det ble gjort på kan tjene som eksempel på hvad entusiasme - hvor ordet "umulig" ikke fandtes - kan få til, og fortjener å komme på trykk.
Senderen fikk plass i et loftsrom i Elektroteknisk Institutts bygning og var flikket sammen av saker og ting som lite hadde med kringkasting å gjøre. Rørene var vel eneste som fortalte om at dette skulle være en sender, de var resultatet av en tiggergang bland dertil egnede firmaer og vi fikk av Philips endel brukte 500 watts rør. Spoler, kondensatorer og måleinstrumenter var ting vi fikk låne på Elektroavdelingens laboratorium. Avstemningskondensatoren skaffet vi oss imidlertid visse vansker. Anodespenningen på rørene var ca. 4000 V som jo ga ikke helt ubetydelige høifrevkensspenninger og som ble for meget for kondensatoren. Det var en meget fin variabel kondensator som stod i et glasskar for at ikke skulle komme støv inn mellem platene. Det passet for så vidt bra, vi fikk tak I noe transformatoroije og slog opp i karret, og dermed holdt den. Til faste kondensatorer brukte vi Leydner-flasker der som kjent har sitt metallbelegg på. hver side et flaskelignende beger. Disse var det ingen vansker ved få til å holde, derimot hadde de en meget nyttig egenskap ved at de virket som høyttalere, så en slik behøvdes ikke i senderrommet.
Senderen var anodemodulert, men en passende drossel hadde vi ikke kunnet finne på Elektroteknisk Institutt. En av oss fikk en ide og drog ut til byens E.verk og kom tilbake med endel av en transformator-kjerne og en hel del høipennings-spoler til en annen transformator. Spolene ble tredd inn på kjernen, koblet i serie og dermed hadde vi drosselen vi trengte. Den arbeidet vanligvis bra, men hadde den kjedelige egenskap at spolene ved en kortslutning slog sammen med et brak som ikke akkurat var egnet til å berolige vakthavende.
Senderen fikk sin anodespenningfra laboratoriets høispenningsmaskin i kjelleren. Den ga 4000 V og en egen kabel ble derfor strukket opp til senderen i loftsrommet, men brytere for denne spenningen fandtes ikke. Vi tok derfor en vanlig 230 V knivbryter for laboratoriebruk og skjøtte på håndtaket med et passende trestykke for å vise at det her var det mer enn 230 V. Det skjedde imidlertid ingen uhell hverken på grunn av dett eller av andre freidige.
Til studio fikk vi låne et kjellerrom i Fysisk Institutt som lå like ved Elektrobygningen. Dette måtte selvfølgelig dempes og datidens teknikk foreskrev foldete tepper på alle vegger og i taket. Passende tepper viste det sig dessverre umulig å få lånt og en som vel nylig hadde vært inne til militærøvelse, kom med den forløsende ideen: "Ulltepper!". Nye tepper var det ingen som ville låne oss, så vi gikk til de militære myndigheter og fikk låne et større antall brukte og uvaskede(!) ulltepper. De gjorde tjenesten selv om enkelte av de opptredende klaget over en viss odør i studioet.
Mikrofon og tilhørende forsterker hadde vi selvfølgelig ikke, men her kom Kringkastingselskapet oss til hjelp. De lot oss merkelig nok nå låne både en av den tids "fine" mikrofoner, en Marconi-Sykes, og en Marconi sluttforsterker. Mikrofonforsterkeren måtte vi lage selv og selv om det ble gjort efter beste "brødfjel-mønster" så virket den upåklagelig. Alle som opptrådte gjorde det selvfølgelig gratis, men det var jo ikke alltid man kunne regne med å få slik hjelp og en grammofon var derfor et nødvendig tilbehør. En akustisk sveivegrammofon - annet fandtes jo ikke på den tiden - ble lånt og platene efter den tids kringkastingsteknikk spilt av foran mikrofonen.
Om jeg nå selv skal si det, var det som ble sendt ikke vesentlig dårligere enn det de virkelige kringkasterne presterte, både lyttere og aviser roste sendingene. Senderen rakk også ganske langt, rapporter kom inn fra hele Skandinavien. Derfor var det litt trist at arbeidet med både kringkasteren og utstillingen ikke ga noe påtagelig resultat. Man fikk ikke reist tilstrekkelig penger til å starte et kringkastingsselskap i Trondheim, så det tok hele fire år til at byen fikk sin første offisielle kringkaster.
Annet hvert år (ulikt årstall) arrangerer studentene i Tronheim en studenter-uke som varer i 3 uker i tiden oktober -november. Hovedattraksjonen under UKA er UKE-revyen som spilles for byens befolkning i Studentersamfundet. Hensikten med UKA er å skaffe penger til driften av det "Røde Runde Hus" (Samfundet).
Første forsøk med UKE-sender var under UKA i 1933. Da ble programmet laget i Samfundet og direktesendt på kortbølge til Tyholt hvor det ble sendt ut igjen over Trøndelag kringkaster. I alle år har Akademisk Radioklubb - ARK (LA1K) stått for den tekniske bygging og drift av UKE-senderen i Trondheim.
Egen kringkaster for UKA kom i 1945. En hadde da tre kortbølgesendere (Philips) til disposisjon som tyskerene hadde plassert på Skipsmodelltanken som støysendere. Ved freden overtok Svakstrømslaboratoriet på NTH to stk, mens Trøndelag Kringkaster fikk den tredje som reservesender. Alle tre var i drift ved UKA i 1945, senere ble bare to benyttet. Tyholt-senderen til Trøndelag Kringkaster var i drift til og med i 1959, mens den på NTH gikk for siste gang i 1967.
Televerket var stort sett raus med å dele ut frekvenser som kunne benyttes. Men av hensyn til lytterene ønsket en ikke å skifte frekvens midt under UKA. I 1949 hadde ukesenderen "Voice of America" som nær nabo i 41- og 49-meter båndet. Russerene gjorde hva de kunne for å jamme amerikanerne på den tiden og det hendte at de traff UKE-senderen i istedenfor. En tok også hensyn til atmosfæriske utbredelsesforhold og fikk Forsvarets Forskningsinstitutt til å utarbeide frekvensvarsler for UKE-senderen.
På 50-tallet hadde en som nevnt to Kb-sendere som nådde bl. a. til Danmark og Sør-Sverige, men det var vanskelig å dekke Østlandet. Et forsøk på å ha egen sender i Oslo i 1955, hvor programmene skulle tas opp og fly-sendes til Oslo, ble godkjent av Televerket, men torpedert av NRK i kraft av sin monopolstilling.
Til UKA i 1959 bygget ARK en egen 200W mellombølge-sender, og denne ble benyttet helt frem til og med 1975. Under UKA i 1959 ble senderen benyttet til å gjennomføre Norges første stero-sending. Høyre kanal gikk på mellombølge, venstre kanal på korbølgen og den tredje senderen (Kb) med begge kanaler. Enkelte stereo sendinger etter pilottone prinsippet gikk på lufta under UKA i 1969, riktignok uten velsignelse fra de høye herrer i NRK (avslag på søknad om stereo sendinger). Dette var første stereo sendinger utenfor Oslo.
Til UKA i 1965 bygget ARK en FM sender, som fikk en 1.5kW effektforsterker i 1969. UKE-senderene har i alle år stått på NTH (unntatt Kb-senderen på Tyholt). Først på svakstrømslaboratoriet og fra 1969 på Sentralbygg II (høyblokk, ca 40m). Riktignok ble FM-senderen flyttet til Moholt fra og med 1989 for å gi bedre dekning i byen.
UKE-senderen ble tidlig meget populær p.g.a. av lette programmer og mye grammofon musikk.. En må huske på at NRK hadde monopol på sendinger. På 50 til 70-tallet var det kun på slutten av ønskekonerten på mandagene at en kanskje (hvis en var heldig) fikk høre et par "slager melodier", ellers sendte NRK stort sett bare foredrag og klassisk musikk.
UKE-senderen hadde kun tillatelse til å sende når NRK var av lufta. Mellombølge senderen gikk på Stavanger-frekvensen (1313 kHz). På 60-tallet hadde NRK både formiddags- og ettermiddags pause, samt at sendingene sluttet relativt tidlig om kvelden (kl. 23.00) slik at dette var da ikke noe problem. Etterhvert utvidet NRK sine sendinger og det ble kun sen nattsending igjen. I 1971 fikk UKE-senderen for første gang lov til å starte sendingen kl 24.00 selv om NRK fortsatt var på lufta. Monopolstillingen til NRK strammet seg til på midten av 70-tallet og i 1977 og 1979 sørget NRK ved Einar Førde at det ikke ble noen UKE-sender. Rett før UKAE-start i 1981 fikk en på ny tillatelse, men da var det ikke mulig på grunn av den korte tidsfristen, å få liv i den gamle Mb-senderen. Kun FM kom da på lufta. Ved neste UKE i 1983 hadde ARK igjen selv bygget en ny Mb-sender, den fikk riktignok kort levetid for i 1985 var UKE-senderen igjen kun med FM på lufta. Men fra og med 1987 var UKE-senderen igjen på lufta med både Kb, Mb og FM (riktignok var Mb-senderen ikke i drift i 1999).
Foruten å være først ute med stereo (1959) var UKE-senderen første nærradio med RDS fra og med 1993, og første nærradio med DAB i 1999 (kanal 12C).
